Ingenting er gratis (bortsett fra kanskje den pennen fra banken)
Du har hørt det før: «Hvis du ikke betaler for produktet, er det du som er produktet.»
Det har blitt en så sliten klisje at vi nesten ikke hører det lenger. Ja, ja, data, reklame, whatever. Kan jeg bare laste ned denne lommelykt-appen i fred?
Den gjennomsnittlige smarttelefonbrukeren installerer dusinvis av apper i året, og de fleste er gratis. Det er mange prislapper på 0 kr. Og bak hver eneste en ligger det en forretningsmodell som må tjene penger på en eller annen måte.
Men saken er at den forslitte frasen faktisk undervurderer situasjonen. Økonomien bak «gratis» apper har blitt bemerkelsesverdig kreativ med årene. Og ikke kreativ på en morsom, kunstnerisk måte. Mer kreativ på en «vent, de gjør hva med dataene mine?»-måte.
La oss dra for gardinen.
Klassikeren: Du er reklamemålgruppen
Den mest åpenbare modellen. Du laster ned en gratis app, og til gjengjeld ser du reklame. Enkelt bytte, ikke sant?
Bortsett fra at det ikke bare handler om å vise deg en tilfeldig reklame. Det handler om å vise deg den riktige reklamen, den du mest sannsynlig klikker på. Og for å få til det må appen vite ting om deg:
- Når du står opp (basert på når du først åpner telefonen)
- Hvor du bor og jobber (posisjonssporing)
- Hva du er interessert i (basert på surfing og appbruk)
- Alder, kjønn og inntektsnivå (utledet fra atferdsmønstre)
- Om du er gravid, jobbsøker eller går gjennom et brudd (ja, på ordentlig)
Jo bedre appen kjenner deg, desto mer verdt er du for annonsørene. En generisk annonse kan gi 0,01 kr per visning. En perfekt målrettet annonse til noen som er i ferd med å gjøre et stort kjøp? Den er verdt langt mer.
Den gjennomsnittlige smarttelefonbrukeren har over 40 apper installert. Hvis bare halvparten av dem er «gratis», er det over 20 selskaper som bygger profiler på deg samtidig.
Datameglernes motorvei
Her blir det interessant. Mange gratisapper bruker ikke bare dataene dine til egen reklame, de selger dem.
Det finnes en hel industri av «datameglere», selskaper som lever av å samle inn, pakke og selge informasjon om mennesker. Den gratis værappen din kan mate data til en megler, som kombinerer det med data fra den gratis oppskriftsappen, det gratis spillet og den gratis menstruasjonsappen din, og dermed bygger en overraskende detaljert profil.
Denne profilen selges deretter til:
- Forsikringsselskaper (nysgjerrige på helsevanene dine)
- Arbeidsgivere (som lurer på livsstilen din)
- Politiske kampanjer (som prøver å finne ut hvordan de kan overbevise deg)
- Omtrent hvem som helst som er villig til å betale
Det ekle er at du sannsynligvis har samtykket til alt dette. Det sto i personvernerklæringen. Side 47, avsnitt 12, punkt (b). Rett etter delen om voldgiftsklausuler og før biten om deling av data med «pålitelige partnere».
Freemium-dårlig samvittighet
Ikke alle gratisapper er datavampyrer. Noen bruker en annen tilnærming: de gjør gratisversjonen akkurat irriterende nok til at du til slutt betaler.
Du kjenner mønsteret:
- Gratisversjonen har vannmerke på alt
- Du kan bare lagre 3 prosjekter (og du er på 2)
- Kjernefunksjoner er låst bak et «Premium»-merke
- Det finnes en daglig grense som svært beleilig tar slutt akkurat når du er midt i noe
Denne modellen er faktisk ganske ærlig, relativt sett. Appen sier: «Se, vi må tjene penger på en eller annen måte. Du kan betale med oppmerksomheten din, dataene dine eller de faktiske pengene dine. Velg ett.»
Det mørke trekket dukker opp når apper kombinerer dette med aggressive psykologiske triks: nedtellingsklokker som skaper falsk hastverk, tilbud «for en begrenset periode» som aldri utløper, eller en avbryt-knapp som er mystisk vanskelig å finne.
Abonnementet som skifter form
Husker du da du kjøpte programvare én gang og eide den for alltid? De dagene er stort sett over.
Mange apper tilbyr nå en «gratis prøveperiode» som automatisk går over til et abonnement. Noen ganger varer prøveperioden i 3 dager. Noen ganger står årsprisen med bittesmå bokstaver mens månedsprisen dominerer skjermen. Noen ganger melder «Fortsett»-knappen deg på, mens «X» for å lukke er nesten usynlig.
For noen år siden ble det oppdaget at enkelte lommelykt-apper (ja, apper som bare slår på kamerablitsen) tok over 1000 kr i måneden gjennom lumske abonnementstriks. Folk betalte mer for en lommelykt enn for strømregningen.
Modellen har heldigvis fått litt opprydding gjennom appbutikkenes regler, men driften er der fortsatt. Les det med liten skrift før du trykker «Start gratis prøveperiode».
Engasjementskasinoet
Noen gratisapper vil ikke ha pengene eller dataene dine, de vil ha tiden din. Hele den.
Sosiale medier er det åpenbare eksempelet, men spill har perfeksjonert kunsten. Mekanikkene er lånt rett fra kasinoer:
- Variable belønningsmønstre (du vet aldri når du får det gode byttet)
- Daglige innloggingsbonuser (hopp over en dag, og du mister rekken din)
- Tidsbegrensede events (frykt for å gå glipp av noe)
- Sosialt press (vennene dine spiller alle sammen)
Appen er «gratis», men optimalisert for å holde deg engasjert så lenge som mulig. Oppmerksomheten din selges så videre til annonsører, eller du knekker til slutt og kjøper den gem-pakken til 50 kr for å slippe ventetimeren på 24 timer.
Tid er penger, som det heter. Disse appene har funnet ut hvordan de kan hente ut begge deler.
«Vi finner ut av det senere»-oppstarten
Her er en morsom en: noen apper er gratis fordi selskapet genuint ikke vet hvordan de skal tjene penger ennå.
Dette er den klassiske Silicon Valley-oppskriften. Få millioner av brukere først, finn ut av inntjeningen senere. Noen ganger går det helt fint, og selskapet finner en fornuftig forretningsmodell eller blir kjøpt opp av noen som har det.
Andre ganger kunngjør den elskede gratisappen du har brukt i årevis plutselig at de går over til en abonnementsmodell, eller selger til et selskap med et mindre fortreffelig rykte på personvern, eller legger ned helt fordi de gikk tom for penger.
Dataene dine og innholdet ditt blir pant i andres forretningseksperiment.
Når en gratistjeneste legges ned eller kjøpes opp, får du ofte 30 dager på å eksportere dataene dine. Håper du ikke var altfor knyttet til de fem årene med notater.
De ærlige avveiningene
Gratisapper er ikke ondskapsfulle i seg selv. Økosystemet er mer nyansert enn som så.
Noen gratisapper er lidenskapsprosjekter fra utviklere som bare vil dele noe nyttig. Noen finansieres av etisk reklame som ikke krever invasiv sporing. Noen er genuint sjenerøse gratisnivåer fra selskaper som tjener penger på bedriftskunder.
Poenget er ikke å slette alle gratisapper fra telefonen i et personvernpanikkanfall. Poenget er å være bevisst på hva slags bytte du gjør.
Når du laster ned en gratis app, er det verdt å spørre:- Hvordan tjener dette selskapet penger?
- Hvilke tillatelser ber appen om, og gir de mening?
- Er dette et selskap jeg stoler på med denne typen informasjon?
- Hva ville jeg gjort hvis denne appen forsvant i morgen?
Noen ganger er svaret «hvem bryr seg, det er bare et spill». Helt greit. Ikke alt trenger å bli en dyp etisk analyse.
Men for apper som håndterer sensitiv informasjon, som helsedata, økonomi, private tanker og posisjon, er det verdt å være mer bevisst.
Alternativ økonomi
Alternativet til «gratis» er vanligvis «betalt». Og ja, det betyr å bruke ekte penger.
Men tenk over hva du får:
- Samsvarende interesser: Når du er kunden, jobber selskapet for deg, ikke for annonsørene
- Enklere personvern: Ingen grunn til å høste data for å tjene penger når inntektene kommer fra salg
- Bærekraftig utvikling: Apper som tar betalt, har faktisk råd til å fortsette å forbedre seg
En god app kan koste 50 til 200 kr. Det er mindre enn en middels lunsj. Og i motsetning til lunsjen kommer du sannsynligvis til å bruke appen i årevis.
Det egentlige spørsmålet er ikke «hvorfor skulle jeg betale for en app?» Det er «hva er dataene mine, oppmerksomheten min og sinnsroen min verdt for meg?»
Å lese situasjonen
Vi er ikke her for å fortelle deg hva du skal gjøre. Alle har ulik komfortsone når det gjelder disse avveiningene.
Noen bruker gjerne reklamefinansierte apper og tenker ikke så mye på det. Det er et gyldig valg. Reklamemodellen har finansiert noen virkelig fantastiske gratisverktøy som har gjort teknologi tilgjengelig for alle.
Andre foretrekker å betale for programvare og begrense det digitale fotavtrykket sitt. Også gyldig. Det er et annet sett med prioriteringer.
Problemet er ikke at gratisapper finnes, men gratisapper som tilslører hva det egentlige byttet er. Lommelykt-appen som i hemmelighet tar opp posisjonen din. Meditasjonsappen som selger stressdataene dine. «Gratis for alltid»-tjenesten som plutselig ikke er det.
Åpenhet betyr mer enn prislappen.
Hva du kan gjøre
Noen praktiske ting, hvis du nå føler deg litt paranoid:
- Gå gjennom appene dine jevnlig. Du har sikkert et dusin du ikke har åpnet på måneder. Slett dem.
- Sjekk tillatelsene. Trenger den kalkulatoren virkelig tilgang til kontaktene dine?
- Les personvernerklæringene. Ok, i hvert fall skum dem. Se etter formuleringer som «deles med tredjeparter» eller «reklamepartnere».
- Vurder å betale for de viktige. Appene du bruker daglig til sensitive ting, er verdt investeringen.
- Se etter personvernvennlige alternativer. De finnes i nesten alle kategorier nå.
Du trenger ikke bli en digital eremitt. Bare en litt mer informert forbruker.
Oppsummert
Gratisapper er et bytte. Noen ganger er det et godt bytte: et nyttig verktøy mot litt reklame du kan ignorere. Noen ganger er det et dårlig bytte: dine intime data som driver en overvåkingsøkonomi du aldri har meldt deg på.
Kunsten er å vite hva som er hva.
Neste gang du ser den fristende «GRATIS»-knappen, ta et sekund og lurer på: hva er den egentlige prisen?
Appene dine. Valget ditt. Bevisstheten din.
